så ble det sånn

Ja, nå begynner det å bli en stund siden forrige innlegg om at jeg var i Israel. De som er venn med meg på facebook har fått med seg alt som har skjeddi mellomtiden, men jeg får vel skrive et blogginnlegg om det også.

I vinterferien merket jeg at det var noe som ikke stemte helt. Venstrebeinet mitt var ikke som før, så jeg måtte på en måte dra det etter meg når jeg gikk. Dette var like før jeg skulle dra til Israel, så jeg var hos legen. Jeg ble undersøkt, og fikk høre at jeg bare kunne dra på tur! Og det gjorde jeg. Hele turen var beinet svakt, og det sviktet faktisk flere ganger. Men jeg dro det etter meg jeg, for jeg ville ikke at det skulle ødelegge skoleturen min. Men – det la en demper på turen da jeg måtte droppe lange gåturer og utflukter hvor man måtte gå i litt ujevnt terreng. Da vi til slutt var kommet til Eilat hvor vi skulle tilbringe siste uka som var ment for bading og kos, sa det stopp. Beinet hadde fått nok, og jeg klarte så vidt å gå på det. I tillegg våknet jeg en dag med nummen følelse i fingrene, så da måtte jeg til legen for å sjekke. Han fant ikke noe spesielt, så jeg kunne dra tilbake til hotellet, og komme tilbake hvis det ble noe mer. Da jeg våknet den 18.mars hadde jeg vanskelig for å prate, så da måtte jeg tilbake igjen.. Da ble jeg sendt videre til et sykehus som lå 2-3 timer unna. Det var den verste taxituren jeg har vært med på! Sjåføren lå i 150 hele veien, selv om jeg var dårlig.. Da vi kom frem måtte læreren som var med meg (Anne Grethe som var helt fantastisk) stjele en rullestol til meg. Haha! Jeg ble lagt inn, tok spinalprøve i ryggen i tillegg til MR. Jeg var ganske dårlig, og Anne Grethe sov i stolen ved siden av senga mi! Verdens mest omsorgsfulle lærer <3

Heldigvis hadde jeg med reiseforsikring som ordnet fly og hotell til mamma så hun kunne være hos meg hele uka jeg var lagt inn.  Jeg var sengeliggende hele uka. Forsikringa ordnet også slik at en norsk lege kom ned, og fly hjem til Norge for oss. Jeg ble fraktet i ambulanse til flyplassen, og lå på en båre som lå over setene på flyet. En  spesiell opplevelse.. Da jeg endelig var kommet til Norge ved midnatt den 25.mars var det på med hansker og munnbind, og rett på isolat på Ahus. Alle som har vært innlagt på sykehus i utlandet må i isolat frem til prøvesvarene viser at det er «trygt». Rommet mitt var omtrent varmere enn Israel, og der skulle jeg sove liksom.. Det ble heldigvis fikset etter noen dager.. På Ahus fikk jeg vite at jeg har fått MS, (dere kan lese om det her) og har nå hatt et kraftig anfall. Venstresiden var dårlig, jeg kunne ikke gå på beinet og nesten ikke bruke hånda. Det var veldig tøft i starten og tårene rant ofte.. Den største overgangen der og da var at jeg trengte hjelp til alt: gå på do, dusje, kle på meg osv… Ting man rett og slett vil gjøre ALENE. Jeg fikk en fysioterapeut ganske fort, så jeg trente hver dag hele påsken. 31.mars fylte jeg 20! Jeg fikk være hjemme den dagen, så det var godt.

4. april flyttet jeg over på rehabiliteringa som hører til Ahus, hvor jeg er nå. Jeg er den yngste her, resten er 60 + … Det er verken TV – signaler  eller internett her. Mobilnett all the way! Det er veldig bra trening her da, så det er framskritt hver dag. Nå trenger jeg bare hjelp til en ting: å få på venstre skoa hvor jeg har en skinne som går opp til leggen for at ankelen ikke skal vrikke seg. Hånda mi er også mye bedre. Ikke helt tilbake til normalen, men nesten. Jeg må fortsatt bruke rullestol, men den skal bort så fort som mulig! Når jeg trener på å gå, må jeg ha på enda en skinne på venstrebeinet som dekker hele beinet, og som er helt stiv. Ikke veldig behagelig å gå med akkurat. Jeg kan også gå i trapper, noe som er et stort framskritt. Så det går fremover hver dag! Og jeg har avbrekk i helgene hvor jeg er hjemme.

I går fikk jeg en gladnyhet: på mandag flytter jeg over til Sunnaas som er det beste stedet for opptrening. Der er det også flere på min alder, så jeg har noen å snakke med. Jeg har hørt mye bra om stedet, så jeg håper jeg kommer tilbake til normalen fort! Bare det å kunne gå vanlig skal bli fantastisk. Jeg blir helt normal igjen, bare at jeg må inn til sykehuset hver 4. uke for å få tysabri, intravenøs MS – medisin. Den reduserer disse atakkene med rundt 80 %, så jeg får leve et ganske normalt liv. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må være på Sunnås, men en ting er sikkert: folkehøyskoleåret er over for min del dessverre. Jeg skal på avslutningen, men that´s it. Det er faktisk noe av det kjipeste med det her… Kjedelig å gå glipp av siste del. Savnet etter alle de fantastiske menneskene der og fhs livet er alt for stort! Men men, så ble det sånn denne gangen.

Postet i Tanker | 21 Kommentarer »